Så tidlig som i 1738 brukte den sveitsiske forskeren Daniel Bernoulli differensialtrykkmetoden-basert på den første Bernoulli-ligningen-for å måle vannstrømmen. Senere undersøkte den italienske GB Venturi bruken av Venturi-røret for strømningsmåling og publiserte funnene sine i 1791.
I 1886 brukte amerikaneren Clemens Herschel Venturi-rørprinsippet for å lage en praktisk enhet for å måle vannstrømmen.
Fra tidlig til midten av 1900-tallet ble etablerte måleprinsipper gradvis modnet; forskere begrenset ikke lenger sin tenkning til eksisterende metoder, men la i stedet ut på nye utforskningsmuligheter.
På 1930-tallet begynte metoder for å måle strømningshastigheten til væsker og gasser ved hjelp av akustiske bølger å dukke opp. Imidlertid ble det gjort lite betydelige fremskritt på dette feltet før andre verdenskrig; det var ikke før i 1955 at Maxson-strømningsmåleren-som brukte den akustiske sirkulasjonsmetoden- ble introdusert for å måle flydrivstoffstrømmen.
Fra 1960-tallet og fremover begynte strømningsmålingsinstrumentering å utvikle seg mot større presisjon og miniatyrisering.
Med den raske utviklingen av integrert kretsteknologi fikk ultralydstrømningsmålere som inkorporerer fase-låst sløyfeteknologi utbredt bruk. Videre har den omfattende bruken av mikrodatamaskiner betydelig forbedret strømningsmålingsevner; for eksempel muliggjorde integreringen av mikrodatamaskiner i Laser Doppler Velocimeters behandlingen av mer komplekse signaler.